Cato på Emotion vant i Grenserittet

Grenserittet er en kjent konkurranse for ivrige syklister. Hvert år stiller 6-7.000 opp i denne begivenheten. Årets nyhet var ELrittet!

Den erfarne konkurransesyklisten Cato Edvardsen, blant annet med mange Grenseritt og toppresultat i Trondheim-Oslo bak seg, tok kontakt med EVO Elsykler fordi han hadde lyst til å vinne Grenserittets nye elsykkelklasse!

grenserittet29er_360Dette begeistra oss, og vi stilte en Emotion EVO 29er til disposisjon. Noe som viste seg å være et utmerket verktøy i konkurransen han skulle ut i. Deltakelsen i hva som er kalt landets første elsykkelritt, var ikke all verdens. Men dette vil utvilsomt bli en suksess i åra som kommer! For Cato ble frelst sjøl, som han sier:

– Hehe, jeg tenkte at du kom til å spørre om hvorfor jeg sykler på elsykkel i år, men det er egentlig fordi jeg har syklet så mange harde ritt i år at jeg trengte å gjøre det litt lettere for meg selv, sa Edvardsen med et smil.

– Jeg gledet meg jo faktisk til bakkene, for da kunne jeg få så mye hjelp som jeg ville, la han til.

Og etter dagens opplevelse har han funnet seg et nytt fremkomstmiddel framover.

– Den blir nok ikke noe treningssykkel, men elsykkelen er jo helt perfekt som fremkomstmiddel. Jeg trenger jo ikke bil lenger jeg nå, humret Edvardsen.

Cato som nå er utropt til å være historisk som elsykkelvinner, har skrevet litt til oss om hvordan han opplevde å konkurrere på elsykkel. Dette deler vi gjerne med dere.



ELrittet 2015, Norges første elsykkelritt, ble arrangert av Grenserittet i Halden. Det var kun 9 påmeldte, 8 startende. Løypa var annonsert til 36 km, noe som er cirka halve Grenserittet. Fint vær og relativt tørt føre skulle gi oss en fin tur. Jeg hadde til sammen 5 mil på elsykkelen jeg fikk låne av EVO Elsykler.

Det gikk pent ut med Grenseritt-generalen, Thor Fagereng, i spissen og oss andre bak. Vi ventet på hverandre etter første terrengparti, nå ble det fotografert og foreviget. Men herfra og inn til mål skulle det vise seg at det også var konkurranseinstinkt blant elsyklister. Jeg ledet de første 10 kilometerne, men hadde stadig elsyklister hengende på bakhjulet. Slik sett, så kunne dette minne om et vanlig sykkelritt bortsett fra at man kunne glede seg til bakkene da.

Den største konkurransen ga Svein Morten Melløs meg, som kjørte med samme teknologi som meg, Emotion. Det var beroligende å se at vi stilte med samme forutsetninger, noen stilte med Bosch-motor og andre med trail-liknende sykler med store motorcrossdekk.

Etter 2. terrengpartiet og 15 km kjørt, så mistet jeg strømmen, blackout og svart panel. Dermed benyttet feltet sin sjanse til å støte i fra og ta ledelsen. Jeg plundret i 3 minutter med dette. Men som ingeniør av yrke er man vant til problemløsning. Jeg låste opp batteriet og satt det inn på nytt, dette hjalp. Nå var jeg i gang igjen. Puh!

Historien fortsetter under bildet av Cato i fin fart på Emotion 29er.

grenserittet_1200

Jakten på feltet varte i 20 minutter. Men elsykkelen ga meg ikke mye hjelp på de lange flate slettene ved Ørsjøen. Jeg logget 35 km/t i snitt på denne strekningen. De små bakkene tok heldigvis elmotoren seg av og ga meg 25 km/t oppover stigningene. I bunnen av Kulabakken var feltet innkjørt, og jeg trengte å senke pulsen. Jeg fant hjulet til de foran og fulgte farten opp.

I bakken kjørte vi med samme fart – alle sammen. På toppen var kroppen igjen fin, etter at elsykkelen hadde gjort jobben lenger ned. Jeg la merke til at konkurrentene var litt stive nå, og det ble utnyttet. Et hardt støt i en slakk nedoverbakke ga meg 50 meters forsprang. Men jeg greide ikke øke denne avstanden før i neste motbakke. Det fantes kjørestyrke også bak, forsto jeg da.

Før denne bakken planla jeg å få mest ut av elsykkelen. Med riktig giring inn i bakken ga den full uttelling i alle kraftsonene. Nå hadde jeg nok en ett-minutts ledelse og fortsatte å trykke på i klikkpedalene som var påmontert. Jeg hadde syklet store deler av løypa dagen før og var forberedt på en tøff teknisk nedkjøring fra Ertemoen. Nå var det godt å ha gode støtdempere foran, dette tillot meg å ha større fart ned stien til Klepperkroken. I bunnen skimtet jeg de to svenske elsyklistene bak meg. De ville nok være med å spurte på Fredriksten festning.

Sykkelen var ikke tilpasset for flaskeholder. Derfor hadde jeg montert et Triatlon flaskefeste bak på setet. Dette fungerte greit på asfalt. Men tidligere i rittet, etter terrengpartiet, så mistet jeg vannflasken. Derfor var nå Colabakken i Klepper et kjærkomment tilskudd til min tørre strupe. Jeg seilte opp bakken uten nevneverdig energiforbruk og mottok et krus deilig Cocacola. Puh!

På Fredriksten festning ble det en spurt hvor jeg slo de to svenske elsyklistene og skaffet meg en historisk seier: Førsteplass i Norges første elritt. Svenskene hadde stilt med spesialsykler av typen offroad/cross/trail med store knastedekk, store batteripakker og 500 watts motor. Doningene veide 35 kilo og gikk treigt på slettene. Noe de klaget på i ettertid.

Jeg logget 28.27 km/t og tida 1 time og 18 minutter på 36 km. Forbruket var cirka 60% av batterikapasiteten.

Alle som var med i rittet kom til mål, og alle de jeg snakket med synes de hadde hatt en hyggelig opplevelse, god atmosfære og fine naturopplevelser underveis.

0 Comments

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*